Det er en kjensgjerning at Oslo er delt mellom Lyn og Vålerenga. De som har mye penger, og de som ikke har penger. De som aldri har hørt om sosialkontoret, og de som kaller det sitt andre hjem. I mellom disse to ytterpunktene derimot finner vi de fleste av Oslos befolkning. Det er kun de verste folka som holder med Enga, og kun de aller rikeste pappaguttene som har Lyn som favorittlag.

I så måte har Lyn like stor nytteverdi for majoriteten av Oslos befolkning som nyheter på tegnspråk på radioen har. Og de få som faktisk prøver å bli Lyn-supportere blir nok skremt av kriteriene som kreves. Bilen til faren din skal ikke være verdt under millionen, alt utenom til nøds sokker skal være handlet inn i Bogstadveien, og er du i tillegg gutt så finnes det øvre grense for hvor brei du kan være over skuldrene og hvor kort hår som er tillatt. Det ideelle er om du har halvlangt blondt hår, hvor skuldrene følger i rett linje fra ørene, ikke bredere.

Som om ikke det var nok blir nok møtet med Ullevaal et trist bekjentskap. Publikumsoppslutningen får tribunene på en seriekamp i kvinnefotball til å se like folksomt ut som karnevalet i Rio de Janeiro. Faktisk, den eneste gangen i løpet av en sesong Lyn-spillerne kan glede seg over fulle tribuner på Ullevaal, er når de på dugnad selger pølser og øl i kioskene på cupfinalen.

I flere år har Lyn fått sole seg i glansen i media grunnet Mikel-saken. Lyn-supporterne nøt at de endelig fikk spalteplass av Akersgatas redaktører. Nå ser det derimot ut til at stormen har løyet og alt faller tilbake til det normale. Dette tok Torgeir Bjarmann tak i allerede da han begynte å se faremomentene. Inn hentet han to gamle kneiper fra Argentina, med gode CVer. Problemet er at disse var gode i forrige årtusen, ikke nå. Man ansetter ikke sekstiåringer i firmaer basert på hva de kunne på videregående… Lyn bryr seg neppe om hvilke kvaliteter spillerne innehar, alt klubben er ute etter å bli profilert i media. All PR er god PR heter det i korridorene på Ullevaal Stadion.

De har en spiller som visstnok står for begge deler, både omtale i mediene og samtidig å være god. Edu er navnet og han ville vekk fra klubben etter fjorårets sesong. Jeg aner ikke hva som har skremt unggutten, men noe må det være. I panikk ville han til og med reise til Russland for å spille fotball. Det er som kjent kun to tidligere tilfeller av dette, Hagen og Jalland, men det sier seg litt mer selv, ettersom de tross alt forsvant fra Vålerenga.

Dessverre for Edu, selv etter å ha støvsugd halve Europa for klubber, ble han ikke funnet verdig noen av stedene og måtte reise hjem til Lyn. Jeg føler med han. Skulle jeg endelig reise ut i verden ville jeg også blitt skuffet om jeg uka etterpå var ferdig med hele eventyret og satt igjen på gutterommet.

Vi har i grunn alltid hatt et godt tak på Lyn, i hvert fall på Ullevaal. Det er kanskje ikke så rart med tanke på at spillerne blir sendt ut fra morgen til kveld til kjøpesentre og barnehager med gratisbilletter, i håp om å fylle opp den ene kortsiden på hjemmebanen i det minste. Spillerne er vel utmattet når de entrer banen, vil jeg tro. Men denne gangen er det vi som er verter, stadion er utsolgt ene og alene på entusiasme, ikke ved å kaste billetter etter folk. Været ser ut til å være stilt inn på sommer og stadion er ferdig. Alt ligger dermed til rette for en festaften av de sjeldne, med mindre pøblene fra sosseklubben finner ut at pannebånd gjør seg bra som sprettert og begynner å herje på tribunen.