Wibe-Lund kan slå seg på brystet etter å ha innfridd årets målsetning: 6. plass.

Selv om sesongen tabellmessig har vært et skritt frem fra 2013-sesongen, vil jeg likevel hevde det har vært et steg tilbake. Riktignok har Wibe-Lund forbedret FFK kraftig i det defensive arbeidet. På det området kan Wibe-Lund vise til en dokumentarbar fremgang sammenlignet med fjoråret. Problemet er at han ikke har klart å forbedre det defensive uten å la det gå utover det offensive. Selv om FFK heller ikke var et fantastisk offensivt lag i 2013, så gikk det fra grått til helsvart i 2014. Stusselige 35 mål på 30 seriekamper sier sitt. Det er 11 mål mindre enn Tromsdalen scoret, og de rykket ned. De andre lagene som havnet på kvalik har scoret ca. 20 mål mer enn FFK. Det er faktisk til å gråte av. Bare to lag har scoret færre mål enn FFK på hjemmebane. På årets tre siste kamper scoret ikke FFK et eneste mål, og antall målsjanserover disse 270 minuttene kan telles på én hånd.

Jeg er den første til å si at spillermaterialet som Wibe-Lund har hatt til rådighet ikke har vært fantastisk. Men det har heller ikke vært så begredelig som det offensive spillet skulle tilsi. 

Det skal sies at et godt lag gjerne bygges bakfra. Først når man har etablert en defensiv trygghet kan man bygge opp et velfungerende angrepsspill og skape et helhetlig lag. I teorien kan det godt hende at Wibe-Lund klarer å videreutvikle det offensive spillet gjennom vinteren og inn i neste sesong, og samtidig bevare den defensive soliditeten. Men jeg skal innrømme at jeg er sterkt i tvil.