Sjelden har kjøreturen tilbake til Oslo etter kamp kjentes lengre. I store deler av kampen var det full stillstand framover på banen, slik at forsvaret ikke hadde andre alternativer enn å slå på tvers - eller opp på en markert midtbanespiller som slo den tilbake igjen.

Aalesund imponerte ikke på noe vis, unntatt på ett punkt: Avslutningene. Dessverre er avslutninger nokså avgjørende i fotball. Tre gode skudd, men særlig de to siste skyldtes fullstendig manko på press - altså passivt forsvarsspill. Den første synes jeg egentlig ikke forsvaret kan lastes for - et skudd fra den posisjonen var uventet, og skuddet var usedvanlig bra plassert.

Defensivt var det likevel faktisk ikke så verst i dag - AaFK hadde vel én kvalifisert målsjanse i tillegg til de halvsjansene de faktisk scoret mål på. Offensivt var dette til å grine av.

Vårt håp er at vi vinner bunnoppgjørene og at de andre bunnlagene taper like flittig som oss i de øvrige. Da berger vi i det minste kvalikplass. Men dagens kamp, mot et formsvakt AaFK, var en god anledning til å skaffe tre poeng. En anledning vi burde grepet begjærlig.

Og fram til Helly Hansen fikk sitt ledermål ut av det oransje og blå, var det faktisk ting som tydet på at vi prøvde.

Så. Jævla. Typisk.

---------------------------

"Football eh? Bloody hell!"

- Sir Alex Ferguson