Rart egentlig, hvor raskt sorte depressive tanker kan snues til et snev av håp og fremtidstro, after all!

 Jeg var selvfølgelig på stadion, selv om jeg har utbasunert min likegyldighet ganske så sterkt i det siste.  Mitt fallende engasjement og entusiasme, (noe som mest har vært av selvbeskyttende natur) til tross så møter jeg opp.

Troen på poeng var ikke stor, men på vei fra en av Norges mindre vakre byer til en av Norges vakreste byer så lyttet jeg selvfølgelig på Radio 1 Fredrikstad, og når de sa at Ramberg var klar for kamp så pirret det håp og tro-nervene ganske mye, jeg har vel aldri lagt skjul på at han har vært en av mine favorittspillere.

Og han gjorde ikke skam på navnet sitt, herlig at han er tilbake, han beviste ennå en gang at han holder høy klasse.

Ole Strømsborg, for en spiller, kun 18 år. Det har vært mye klager på FFK-ledelsen i det siste, her gjorde de et riktig valg når de hentet ham tilbake fra det unevnelige laget, "det andre laget". (Kall det bare fiende nr. 1).

Og nye ungutter som Rafn og Standerholen, de tar nok steget de også, spennende framover dette.

Ojjj! Hva har skjedd? Entusiasmen har kommet tilbake jo, engasjementet likeså! (Hva er egentlig forskjellen?)

Allikevel legger jeg i gledesstunden ikke skjul på at klubbens rammebetingelser må endres betraktelig hvis klubben skal oppnå det vi supportere ønsker.

Men det kan ikke vi supportere gjøre så mye med annet enn å møte opp og støtte laget.

---------------------------

Intriger splitter mer enn samhold forener....