Én melding til. Det er vanskelig å forholde seg rolig i hiet sitt når en bare ligger og vrir seg i irritasjon, og kanskje best å få det ut. Det er lite som gjør like vondt som skuffelse.

Jeg registrerer:

1) at bekreftelsen kom og at jeg "slapp" å gå tilbake på noe jeg skrev i mitt forrige innlegg i går.
2) at Tarik møter mye forståelse fra en del debattanter her. Det er han sikkert glad for...
3) at Costanza har kommet med et eller to veldig gode innlegg som sier alt jeg mener på en mye bedre måte enn jeg ville klart å skrive sjøl.

Allikevel, en avslutningsreplikk for egen regning:

Da: Tarik, "byens store sønn", var lagkaptein på "klubben i sin hjerte", lagets mest profilerte og kanskje beste spiller. Tarik "ønska å være et forbilde". Han hadde naturligvis ambisjoner i sin fotballkarriere, og ønska seg til utlandet igjen, men hadde ikke hastverk, sa han. Det var uaktuelt å spille for noen andre norske klubber enn FFK.

Nå: Kapteinen forlater det synkende skipet til fordel en annen norsk klubb i direkte konkurranse med FFK.

Det gjør selvfølgelig ikke saken noe bedre at det attpåtil er norsk fotballs største hatobjekt, kun likt av trøndere (de fleste), sportsjournalister (alle), noen som mener det er "bra for norsk fotball" at RævBK spiller "i Europa" og noen "nøytrale" som heier på den som vinner (skjønt det var flere av dem før enn nå). Men prinsippet hadde vært det samme sjøl om det hadde vært Molde eller noen annen han gikk til.

Sjøl har jeg alltid beundra Tarik. Jeg prøvde å være forståelsesfull når jeg syns han dro "ut" altfor tidlig (og dét i en sesong hvor han hadde mulighet til å være med og kjempe om gull for FFK), jeg prøvde til og med å unnskylde at han spilte for LSK et halvår - vi lå jo tross alt i 1. divisjon det året.

Jeg har skjønt lenge at i moderne, kommersiell fotball er "hjerte for klubben" først og fremst noe som ligger hos supporterne. Spillerne gjør en jobb, og tenker først og fremst på egen karriere, penger og prestisje. Det er greit nok, det, så jeg klandrer sjelden spillere som forsvinner sjøl om jeg helst skulle ha sett at de ble. Men jeg føler ofte at jeg skulle ønske jeg var FFK-tilhenger i en annen tidsalder.

Jeg setter også veldig stor på ærlighet. Det er kanskje den menneskelige egenskapen jeg personlig setter høyest av alt.

Jeg skal avstå fra å kalle Tarik noe som helst (offentlig, i hvert fall). Jeg skal også avstå fra å konkludere noe ytterligere - konklusjonen gir seg sjøl. Jeg kommer nok heller ikke til å bue ham ut, ettersom jeg føler at jeg ikke er noe spesielt interessert i å møte opp i det hele tatt hvis Tarik står på motsatt banehalvdel. Akkurat nå føler jeg i det hele tatt ikke noe spesielt behov for å se Tarik Elyounoussi igjen noen gang.

Nå skal jeg gi meg. Vi ses en gang når sola skinner litt mer på oss enn den gjør i år. Takk for meg.

---------------------------

Hater hat!